Torsdag denne uken, 21. mars, skulle Arbeids-departementets politiske ledelse omsider ha møte med døvblindes organisasjoner om de famøse innstramningene i døvblindes rett til tolk-ledsager i daglige gjøremål, inkludert hobby og fritid. Hvordan det gikk, skal vi komme tilbake til i dagsavisen vår «Punktnytt» – og her i ukebladet over påske.
Utgangspunktet for møtet var et spørsmål Borghild Tenden fra Venstre stilte i Stortinget før jul:
«Ser statsråden at de nye retningslinjene for tolk- og ledsagerhjelp for døvblinde har uheldige utslag, og er statsråden villig til å vurdere disse på nytt med tanke på å sikre et best mulig tilbud for denne gruppen?»
Det skriftlige svaret fra arbeids-minister Anniken Huitfeldt er datert 21.12. 2012. Vi skal her gjennomgå og kommentere statsrådens svar bitevis, fordi vi tror det kan være en god lærebok både for statsråden og andre. For å unngå misforståelser, er de følgende sitater hentet fra statsrådens skriftlige svar:
«Tolketjenesten i arbeids- og velferdsetaten formidles av hjelpemiddelsentralene. Selv om dekningsgraden for tolkeoppdrag generelt er relativt god (om lag 90 prosent i 2011), er det en stadig utfordring å ha nok tolker til å dekke oppdragene. Dette fører også til at tolketjenesten må prioritere sine oppdrag.»
Hvem i arbeids- og velferdsetaten eller departementet har forledet statsråden til å si dette fra Stortingets talerstol?
Det har aldri i historien vært flere felles-tolker for døve og døvblinde enn det er i dag. Da er spørsmålet om hvorfor disse prioriterings-problemene reises akkurat nå? Er det noen som vil ha mer?
Til opplysning har det i mer enn ti år vært utdannet mellom 60 og 70 nye felles-tolker for døve og døvblinde hvert år her i landet. Problemet er at mange utdannes til arbeids-ledighet eller andre yrker, fordi NAV ikke evner å ta dem i bruk. Om det skyldes mangel på penger, strid mellom NAV og tolkene eller manglende administrative evner i HMS, vet vi ikke. Men slike ting skal ikke frata døvblinde den muligheten de har hatt siden 1986 å få tolk-ledsagere til daglige gjøremål!
I statsrådens svar kan vi videre lese:
«På denne bakgrunn var det et behov for Arbeids- og velferdsetaten å få presisert nærmere hva som ligger i tolke- og ledsagerordningen for døvblinde. Sentralt er hvorvidt ordningen hjemler rett til rene ledsageroppdrag, eller om det må dreie seg primært om tolking, der ledsaging er et avledet behov av dette.»
Her er det å tilføye at dette må bero på en grunnleggende kunnskapsmangel om døvblindes behov for en tolk-ledsager-tjeneste. Det meste om disse behovene sto å lese i forrige nummer av «DU».
Noe nytt og vesentlig i det statsråden sa i fortsettelsen, vitner om fullstendig historieløshet:
«Videre har det vært et behov for å få presisert hvorvidt ordningen er under-lagt den samme begrensningen som øvrige tiltak etter folketrygd-loven §10-7 knyttet til hvilke situasjoner det kan gis stønad. Rene hobby- og fritids-aktiviteter faller som hovedregel utenfor stønads-rammen, slik at brukere generelt ikke kan påregne å få stønad fra folketrygden til alle slike aktiviteter.»
Ja, det kan godt hende. Men her, som i så mange andre henseender, har døvblinde vært et unntak fra «hoved-regelen».
Helt fra før Helen Keller besøkte Norge i 1957, har døvblinde vært særbehandlet av myndighetene. Hvorfor? Fordi døvblindhet er en så alvorlig og særlig isolerende funksjonshemning som ikke kan bøtes på av generelle regler i samfunnet. Her måtte og må det til spesial-ordninger. Det har alle, også andre funksjons-hemmede, så langt godtatt.
Som følge av dette, fikk døvblinde allerede i 1957 sitt eget ukeblad i punktskrift, med nyheter fra den store verden som ingen andre kunne formidle til dem – betalt av Staten. Seinere fikk de også en egen statlig finansiert dagsavis – og statlig full-finansiering av sine organisatoriske og sosiale virksomheter, noe ingen andre grupper får.
Og: døvblinde fikk altså sin egen tolk-ledsager-tjeneste. Den ble i utgangs-punktet spesial-utviklet ut fra døvblindes behov – ikke som en del av noe annet. Dessverre gjorde Sosial-departementet en tabbe da de laget regelverket, ved å bruke regelverket for døve-tolking som mal. Dermed fikk vi et regelverk for døvblinde-tolk-ledsaging som ikke presiserte døvblindes særbehov godt nok, særlig om ledsaging – og i hvilke sammenhenger ordningen kunne brukes. Dette ble påpekt allerede i «høringen» den gang, men ble av makelighets-hensyn oversett.
Til tross for at døvblindes særbehov er grundig beskrevet både i fortid og ettertid av dette, sliter døvblinde åpenbart fortsatt med denne unnlatelses-synd fra Sosial-departementets side.
Det forhindrer likevel ikke statsråden og hennes «under-såtter» i departementet og NAV å sette seg inn i døvblindes helt spesielle situasjon – og de behov døvblinde har for å kunne leve et anstendig liv.
Det angjeldende rundskriv kan ikke trekkes tilbake. MEN: Det kan skrives et nytt som gir døvblinde rettighetene tilbake!
Om så ikke skjer, er døvblinde satt tilbake til «start» – til før 1957. Da er døvblinde «alminnelig-gjort». Da har alt arbeid for særbehandling av døvblinde på grunn av deres helt spesielle funksjonshemning, som pionérene kjempet fram, vært fånyttes. Det begynte med Halfdan Larsen og fortsatte med Reinholdt Robertsen – og er blitt videre-ført av Geir Jensen.
Dersom ikke statsråd Anniken Huitfeldt nå rydder opp og setter tingene på plass, vil det være et kraftig tilbakeslag for døvblinde. (Av Bjørn Davidsen, tidligere redaktør og æresmedlem i FNDB. Trykket i Døvblindes ukeblad nr. 12, fredag 22. mars 2013)