Tolk-ledsager-tjenesten for døvblinde

De siste ukene har tolk-ledsager-tjenesten for døvblinde igjen vært i sentrum for medienes oppmerksomhet. Og med rette. Bakgrunnen er et «rundskriv» som ble sendt ut i sommer, med kommentarer til forskrift til paragraf 10-7 g i Lov om folketrygd. Dette paragraf-punktet omhandler nevnte tjeneste.

Kommentarene i «rundskrivet» medfører sterke innstramninger i hva tjenesten kan benyttes til. Blant annet er bruk av tolk-ledsager til dagliglivets gjøremål nå utelukkende knyttet opp til kommunikasjon. Ledsaging av døvblinde synes nedgradert til noe kommunale ufaglærte skal drive med.

Som følge av dette har flere døvblinde fått avslag på tolk-ledsager til «daglige gjøremål» som noen i NAV mener ikke har med «kommunikasjon» å gjøre. Dermed er i praksis døvblinde satt utenfor det samfunnet de faktisk lever i.

For å forstå døvblindes behov for en tolk-ledsager-tjeneste, må en søke tilbake til den gangen en slik tjeneste ikke fantes. Fra 1981-1983 var det i gang et prøve-prosjekt om en slik tjeneste. I rapporten om dette prosjektet, som ble utgangs-punktet for dagens tjeneste, står det å lese:

«Tolk/ledsagerens oppgave

Utredningen som var bakgrunn for dette prosjektet, sier bl.a. følgende om tolk/ledsagerens rolle:

«Tolken skal erstatte den døvblindes syn og hørsel. En tolk for døvblinde må kunne fungere overfor alle grupper og kategorier døvblinde. Tolken må således ha profesjonell trening og opplæring for slike grupper.

En tolk for døvblinde vil p.g.a den dobbelte sanse-hemning hos den døvblinde, nødvendigvis ha oppgaver kombinert av både tolking og ledsaging. Det kan være situasjoner som har hovedvekt av tolke-oppgaver og mindre innslag av ledsaging og omvendt. Tolk/ledsager-oppgaven innebærer at tolken må beherske de døvblindes kommunikasjons-metoder, må kunne formidle budskap til og fra den døvblinde, samt beherske ledsager-teknikk.

En tolk må kunne formidle samtale, tale, trekke den døvblinde inn i samtalen ved å tolke begge veier, oversette skriftlig materiale som brev, aviser, publikasjoner etc. ut fra den døvblindes språklige nivå og kommunikasjons-form, slik at det som tolkes blir forstått. Tolken må også kunne formidle miljø, stemning og omgivelser og bidra til at den døvblinde kan forflytte seg innen- og utendørs.

Det er viktig å være klar over at kommunikasjon med døvblinde er svært tidkrevende. Det er ikke bare at hvert ord skal oversettes ved f.eks. bokstavering; en tolk skal også formidle langt mer enn ord og tale. Selv under en typisk ledsager-funksjon, hvor tolken og den døvblinde skal gå fra et rom til et annet, må tolken gi en rekke informasjoner som f.eks. hvorfor de skal forflytte seg, hva skjer på veien, hvordan er det nye rommet de kommer til, hvilke mennesker er der osv.

En døvblinde-tolks oppgaver inneholder således et bredt spekter av ulike funksjoner, sammensatt av langt flere faktorer enn tilsvarende betegnelser overfor andre grupper.»»

Så langt rapporten fra 1983.
Uansett hva som er skjedd siden, er dette fortsatt gyldig – og må tas hensyn til. For det var dette som førte til at døvblinde fikk sin tolk-ledsager-tjeneste, betalt etter Folketrygd-lovens pgf. 5-8 (nå 10-7).

At tolke-utdanningen fra midt på 1990-tallet ble endret til såkalte «felles-tolker» (som både kunne tolke for døve og tolk-ledsage døvblinde) endret i prinsippet verken tolkenes kunnskap eller oppgaver.

Men tolke-tjenesten under RTV/NAV har ikke evnet å ta opp i seg og verdsatt døvblindes behov for tolk-ledsager til «dagliglivets gjøremål», inkl. fritids-aktiviteter – satt opp mot særlig døves behov for tolk i arbeid og utdanning. I stedet har NAV og Arbeids-departementets byråkrati opptrådt som «buk-talere» når departementets politiske ledelse har uttalt seg.

Nå må politikernes kunnskap om denne tjenesten og døvblindes behov på plass. Det kan bare skje om de leser seg opp på utgangs-punktet – og erkjenne at døvblinde trenger tolk-ledsager til langt flere gjøremål enn døve trenger tolk til. Deretter må dette verd-settes og effektueres på lik linje innen den felles tolke-tjenesten.

For inntil dette blir erkjent og erklært fra politisk hold, vil NAV kunne fortsette sin under-minering av tolk-ledsager-tjenesten for døvblinde. (Av Bjørn Davidsen, tidligere redaktør og æresmedlem i FNDB. Trykket i Døvblindes ukeblad nr. 11, fredag 15. mars 2013)